Hjem NTG Bærum Da Morten møtte Mats (og Henrik)
Foto:

Da Morten møtte Mats (og Henrik)

En historie om mentalitet, holdninger og vinnervilje.


Skrevet av Tormod Sandvei, sportssjef ved NTG-U Bærum, med hjelp av Mats Møller Dæhli og Morten Thorsby.



Nadderud stadion, juni 2011 

Det har vært løpt mange meter på Nadderud stadion, men de som huskes best i NTG-U-sammenheng er de 3000 meterne som skulle tilbakelegges denne junidagen i 2011. 

Det var avslutningen av skoleåret, og den første versjonen av NTG-U-mesterskapet skulle avgjøres. Gjennom året hadde alle elevene kjempet og samlet poeng i 24 ulike øvelser, og den 25. og siste øvelsen var 3000 meter. Mye sto på spill.

Favoritt i finalefeltet var 9. klassingen og fotballspilleren Morten Thorsby. Morten, som var innehaver av gjeldende skolerekord, var en allsidig atlet og hadde gjort det meget bra gjennom alle øvelser. Han lå på andreplass i sammendraget og ville med seier på 3000 meter med all sannsynlighet vinne hele NTG-U-mesterskapet. Sammenlagtleder før siste øvelse var alpinisten og 10. klassingen Henrik Røa. Store, sterke Henrik hadde nok ikke 3000 meter som sin favorittdistanse, og sammenlagtseieren sto i fare. Men han skulle ikke gi seg uten kamp.

I det 18 mann store feltet var det langrennsløpere, alpinister, skiskyttere, ishockey- og fotballspillere, blant dem den habile løperen Thomas Bucher-Johannessen. Med i feltet var også fotballspilleren Mats Møller Dæhli. Mats hadde vært i Manchester United siden januar, men var tilbake for å fullføre skoleåret. Han hadde lite å bevise, men hadde ikke tenkt å la seg slå. 


Morten forteller:

Dette var det første året med 25-kamp på NTG-U. Jeg lå på andreplass bak Henrik Røa og måtte vinne avslutningsøvelsen for å vinne sammenlagt. Mats hadde vært for mye borte til å hevde seg. Alt sto på spill. Seier i 25-kampen, jenta vi begge likte, men viktigst av alt, kampen mellom meg og Mats. På den mest brutale måten: 3000 meter løping! Til historien hører det at jeg hadde skolerekorden fra året før og var favoritt. Mats hadde ikke løpt den gangen og jeg visste ikke helt hvor jeg hadde ham. Dette var siste skoledag, alle elevene på skolen var der. Mats og jeg skulle løpe i siste gruppe med de antatt beste.    


Mats forteller:

3000-meteren mot Morten Thorsby er det aller beste minnet jeg har fra ungdomsskolen. Jeg husker godt da jeg ble fortalt at Morten hadde 45 sekunder bedre pers enn meg dagen før løpet. Jeg ble redd og tenkte at jeg kom til å tape. Den følelsen var helt grusom, fordi jeg visste at hele skolen skulle se på. Og jeg hadde så lyst til å vinne.

Hele skolen var samlet på Nadderud, og vi skulle løpe i et heat på drøyt 15 stykker. Jeg visste at min eneste sjanse var å henge på Morten så lenge jeg orket, fordi Mortens kapasitet og evne til å holde høyt tempo over lang tid, overgikk min. Så jeg måtte ligge bak. Og aldri slippe den ryggen. Jeg tror ikke folk på skolen visste hvor mye det betydde for meg, også fordi Morten var et år yngre. 


Starten går og Morten legger seg i tet. Han skal vinne dette! Han skal vinne sammenlagt! Feltet sprenges etter få runder og etter hvert er det fire mann i tetgruppa. Morten, Thomas, Mats og fotballspilleren Bjørnar Bolneset. Morten kjører på, drar og drar. 


Mats forteller:

Jeg bestemte meg bare. Morten dro og jeg lå bak. Og Morten løp sjukt fort. Jeg husker smerten, jeg husker de negative tankene jeg hadde under løpet, at jeg ikke orket å holde mer.

Men jeg nektet å slippe.


På den siste runden hektes Thomas av, før det skal avgjøres på oppløpssiden.

Nå er det slutt for Morten. Bjørnar og Mats har klart å henge på, og Mats har den beste spurten på lager. Han hadde vunnet både 40 og 100 meter tidligere på året. 


Mats forteller:

Da vi kom til siste runde, visste jeg at jeg kom til å vinne, fordi jeg hadde en raskere spurt. For en følelse det var å krysse målstreken foran resten av skolen! Jeg lå på bakken lenge, og måtte bæres ut. Jeg hadde perset med over ett minutt. Jeg hadde tømt meg for absolutt alle krefter, bare for å slå Morten.


Morten (i blått t.h.) må se seg slått på oppløpet av Mats (i oransje) og Bjørnar (blå t.v.). Øvrige er passert med en runde. 

Mats vinner på 9.40, Bjørnar blir nummer to på samme tid, mens Morten bittert må se seg forbiløpt etter å ha ledet i 2950 meter og blir nummer tre på tiden 9.41.

Under premieutdelingen senere på dagen var det stor spenning knyttet til sammenlagtseieren. I alle øvelser var det gitt poeng etter plassering, og nå skulle det oppsummeres. Henrik Røa hadde kjempet litt lengre bak i feltet, men tok spurten om 9.-plassen i en gruppe på fire, på tiden 10.37. Var det nok til å holde Morten bak seg?

Henrik vinner 25-kampen med 1169 poeng. Morten ender på 1167.

Morten hadde gitt absolutt alt, men tapte på oppløpssiden for en råtass fra Manchester United som bare skulle vinne, og en annen råtass, som spurtet knallhardt om 9. plassen. 

Henrik Røa

Morten forteller:

Jeg gikk hele veien hjem gråtende den dagen. 


I dag er Morten Thorsby profesjonell fotballspiller i Nederland og nylig tatt ut i sin første A-landslagstropp. Mats Møller Dæhli er profesjonell i Tyskland, har 18 A-landskamper og har spilt både Premier League og Bundesliga. Henrik Røa er på Europacup-laget i alpint. Thomas Bucher-Johannessen har gått to Jr.-VM i langrenn. Dette er ikke tilfeldig. 

Toppidrett er et trangt nåløye, og det er mye som skal klaffe for å nå helt frem. Det er svært vanskelig å si noe om hvem som kommer til å bli best i voksen alder, mens utøverne fortsatt er barn og ungdom. Siden oppstarten i 2004 har NTG-U hatt mange ”talentfulle” ungdommer som elever ved skolen. De tidligste kullene er nå i starten av 20-årene og har nådd prestasjonsalder, og da er det interessant å se om vi kan finne fellestrekk for de som nå hevder seg på seniornivå.

Og det er nettopp det denne historien forteller. Meget gode holdninger. Treningsiver. Treningskvalitet. Vinnervilje. Disse utøverne hevet og satte alltid standarden for treningsgruppene de var en del av. Det var aldri tvil om at de skulle delta og bidra med full innsats på alt av treningsaktiviteter i skolens regi, selv om mye av det var basistrening og annet enn egen idrett.

I samme åndedrag som gutta i denne historien, kan vi nevne utøvere som Aleksander Aamodt Kilde (alpint), Mats Rosseli Olsen (ishockey), Emilie Haavi (fotball), Caroline Graham Hansen (fotball) og Casper Ruud (tennis).  De hadde akkurat den samme mentaliteten som ungdommer. En sterk indre drivkraft, svært gode til å trene og fremragende holdninger. 

Ideelle forbilder for unge utøvere.

Mats om Morten:  

Vi har alltid, ofte kanskje ubevisst, hatt en konstant konkurranse oss i mellom. Enten det var fotball, løping eller andre ting. Morten er kanskje det mest hardtarbeidende mennesket jeg har møtt, og derfor følte jeg alltid at han kom til å gi meg en voldsom fight. Og han gir seg aldri. Det er det som er mest imponerende med ham. Og det har jeg lært mye av. Vi hadde forskjellige utgangspunkt, men drømmen var alltid den samme, å bli så gode som mulig.

Det er utrolig gøy å tenke tilbake på den 3000-meteren her jeg sitter, fordi jeg vet at det er det vinnerinstinktet vi begge viste der, som har ført oss så langt. Og så vet vi begge at vi fortsatt kan nå enda lenger. 

Morten om Mats:

Historien startet lenge før 3000 meteren, det startet første gang jeg spilte mot Mats i 2008. Det var første gangen jeg spilte mot en spiller som var klart bedre enn meg, Mats herjet, og Lyn slo oss i Heming 3-0 eller noe sånt. Mine foreldre kan bekrefte at jeg var helt ute av det i ukene etter matchen. Jeg greide ikke å sove, stod opp og trente før skolen, taklet ikke tanken på at han var bedre enn meg. Dette var starten på rivaliseringen og senere vennskapet. En sidehistorie er at vi i siste kamp i sesongen 08, møtte Lyn igjen hjemme på Hemingbanen. Lyn lå 1 poeng foran oss, vi måtte vinne kampen for å vinne serien. Mats hadde spilt de fleste kampene med 93-laget til Lyn, men ble hentet ned til 95-laget for å sikre seriemesterskapet. For meg betydde ikke det å bli seriemester så mye, jeg var bare helt besatt av å slå Mats, skulle vinne alle dueller vi hadde på banen. Vi vant kampen 2-1 og ble seriemestere. Det var en fantastisk revansje, men samtidig visste jeg at jeg fortsatt måtte strekke meg for å nå opp til nivået hans. Jeg begynte å trene med Lyn og vi trente stadig sammen, så begynte jeg på NTG-U, året etter Mats, og vi ble bedre kjent. Vi begynte å trene sammen med Lyn/NTG da jeg gikk i slutten av 8. klasse. Dette var starten på vennskapet, samtidig var det vanskelig å bli for nære fordi jeg ikke kunne gi slipp på konkurrent/rival forholdet vårt. Vi beundret hverandre innerst inne, men rivalforholdet gjorde at vi pushet hverandre på hver vår måte. Jeg jagde bakfra, og Mats prøvde å ikke bli tatt igjen.